Kanskje man skal skrive på norsk, plutselig. Hvorfor ikke?
Øhm. Blogging, ja.
Kanskje på tide å fortelle om utdanninga mi? Den som jeg fikk beskjed en time før muntlig at ikke blei noe av?
Fare for bitterhet:
Jeg leverte masteroppgave ("Sibling bereavement in old age - a phenomenological study") til psykologisk institutt, NTNU 9. juni 2009. Jeg fikk tildelt muntlig eksamen 13. august klokka 15.00.
Jeg drar opp til Trondheim, drar opp et par dager før muntlig for å akklimatisere meg og ha noen rolige dager før muntlig, og så Pstereo festival etterpå. Alt er vel. Jeg begynner å glede meg til å ha muntlig, for å vite om at jeg da er ferdig med alt av utdanning, og trenger ikke være bevisst sensorer noen sinne igjen.
13. august drar jeg tidlig på Dragvoll. Planen er å lese gjennom oppgaven, drikke litt kaffe, og få generelt tilbake litt studentfølelse som har blitt forsvinnende lite i eksil. Jeg møter en jeg kjenner på en sofa, han skal ha muntlig... tja... noen timer før meg. Vi sitter der og snakker. Jeg møter blant annet veilederen min og den ene sensroren min idet de kommer for å hente kameraten min til muntlig. Og når han er ferdig. Jeg sier hei og hadet til de to damene. De smiler begge, og kommenterer til og med at jeg ikke ser noe nervøs ut. Jeg forklarer som sant er, at bare jeg får nok kaffe så blir jeg alltid blid.
Jeg blir sittende der i sofaen etter min kamerat har dratt. Så, omtrent to timer før jeg skal ha muntlig, kommer veilederen tilbake til meg. Hun spør meg om jeg registrerte oppgaven min til REK (Regional Etisk Komite). Jeg svarer nei, og blir overraska over spørsmålet. Hun forteller meg at dette kan bli et problem. En time senere, dvs omtrent en time før jeg skulle hatt muntlig, ringer telefonen min. Det er fra kontordama på psykologisk institutt. Hun kan fortelle meg at sensorene ikke vil vurdere oppgaven min på grunnlag at det etiske. Hun (kontordama) vet ikke hvordan saksgangen skal gå i dette, men hun skal gi meg oppdatering på saken som den går. Vi legger på.
Jeg er sjokkert. Jeg får ikke levert oppgaven min? Jeg tenker at det må ha vært en misforståelse, så jeg blir sittende. Etter en stund (nok en time ca) kommer veilederen min tilbake. Hun forteller meg at sensorene nektet å vurdere oppgaven min. De ville ikke snakke med meg, og de ville heller ikke stryke meg engang. De nekta bare å vurdere oppgaven.
Dette fant de tydeligvis ut en time før de skulle hatt meg inn i muntlig. Det står et stort skilt og blinker "gruppepolarisering" her, synes jeg.
Det synker hvertfall til slutt inn. Jeg har ikke utdanning lengre. Helt plutselig, uten forvarsel må jeg endre den fremtida jeg hadde sett for meg.
I ettertid får jeg vite at sensorene har tatt ut åtte punkter mote meg. Noen av disse punktene er bisarre. For eksempel; "She caused so much distress that two of her subjects started to cry" (sitat etter hukommelse). Vel, de snakket om sine søsken som var døde. Det ville vært RART om de ikke hadde noen som helst emosjonelle reaksjoner. Videre kritiserte de meg for å ikke ha et psykososialt støtteteam tilgjengelig. Noe jeg aldri har hørt makan til. De var frivillig deltakende, skal jeg gå rundt og passe på at det finnes psykososialt støtteteam til alle jeg prater med? Endel av mine reaksjoner på disse punktene deler jeg med instituttleder ved psyk. inst på NTNU.
Så det som nå er saken, er hovedsakelig dette: Jeg har ingen bevis for at de var frivillig, informerte deltakende. Blant annet stilles det spørsmål ved om intervjuobjektene mine visste at jeg tok opp lyd. Her må jeg bare satse på at de som skal se på saken min tror på meg. Jeg vet at de var informerte om dette, men jeg har ingen bevis for det. Videre er det kritikkverdig at jeg ikke hadde informert NSD (Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste) om at jeg skulle gjøre opptak - og dermed sette personvernet til de involverte i fare. Dette visste jeg forøvrig ikke at jeg skulle gjøre, og jeg legger skylda på den første veilederen jeg hadde for dette. Er det ikke meninga at veileder skal hjelpe med slike formelle ting etc?Jeg visste genuint ike at jeg trengte å ta kontakt med disse. NOEN burde sagt ifra før jeg får beskjed om at jeg ikke få levere oppgaven.
Så har jeg skrevet et forsvar som jeg har gitt til instituttleder, som ser på saken. Han samler inn beskrivelser av hendelsene gjennom min oppgave fra alle involverte og noen til (meg, min første veileder, veilederen jeg bytta til fordi han første var ubrukelig, en representant for REK, og en som bruker intervjuer som forskningsmiddel. Han har allerede den 8-punkts klagen fra sensorene). Instituttleder skal så skrive et sammendrag, og gi til dekanus ved SVT-fakultetet, som så skal bestemme skjebnen min. I tillegg til dette forsvaret, så har jeg også skrevet inn en formell klage for saksgangen på dette. Jeg mener at det ikke går an å finne ut av at en oppgave burde underkjennes så kort tid før muntlig eksamen, uansett om det er vanlig å ikke sensurere en oppgave før deadline. De burde i det minste ha sett på den, og reagert dersom det er så graverende feil der som de mener. Jeg klager også på at det som jeg står og faller på nå, hovedsakelig er veileders ansvar, ettersom jeg ikke visste dette. Veileder er ansvarlig for at de metodiske og etiske kravene blir fulgt (...som det står i utfyllende regler for samfunnsvitenskap og humaniora ved NTNU). Jeg klager også på at sensorene ikke har mandat på å bortvise meg fra eksamen. Det er det kun styret ved institusjonen (NTNU) som har. Dette står det ganske nøye i Universitets- og Høyskoleloven.
Og så har jeg grått. Mye.
Men nå er jeg tilbake på beina. Jeg har gjort det jeg kan. Jeg må bare vente på beskjed fra instituttet. I mellomtida tilpasser jeg meg til at jeg har en bachelorgrad istedenfor, og begynner å lese jobbannonser ut ifra dette. Det går bra, det er ikke så ille som det kunne vært. Jeg kunne jo for eksempel allerede fått en jobb som jeg plutselig ikke var kvalifisert til.
Men jeg er bitter. Og sint. Og oppgitt over NTNU.
