Idag skjedde det...

...det uunngåelige. Det som vi alle visste måtte skje; en gjest ble håpløst forelska i meg.


Illustrasjonsbilde av en bartender jeg fant ved å google "falling in love with the bartender". Bildet er stjelt fra denne bloggen

Det hele begynte med en rolig dag. Litt å gjøre hele tida, blant anna fikk jeg lage en B 52 (kahlua, baileys, cointreu - i den rekkefølgen; i lag) til noen dansker. Så kom stamkundene mine, og jeg ble så glad jeg begynte å fnise. Det tror jeg de satt pris på. Ellers var dagen prega av hotellgjester fra verden over, som av en eller annen grunn alle har en tilknytning til enten militære eller sitt hjemlands militær eller sikkerhetstjenester. Og de sitter der og blir fulle og forteller meg om jobben sin og familiene sine og hadde jeg vært en terrorist så hadde jeg hvertfall tatt jobb som bartender i en by hvor det er konferanse av det slaget. Hett tips til alle terrorister der ute.

Så da det nærmer seg midnatt hadde jeg tenkt til å stenge, men plutselig kom det tre kjekke, unge menn inn. De var norske. Til og med de jobba med noe militært, skal man tro bitene av samtaler jeg overhørte, men her var det mer snakk om smøreturer og å drikke seg full på reiseregning osv. Jeg tror kanskje de gjorde seg viktigere enn det de var, men de trodde hvertfall selv de var ganske så viktige. Og to unge damer kom inn, fordi de synes det virka så koselig. Og jeg som hadde tenkt til å stenge...

Så kommer han. Han er dryppende våt, og prøver å kommunisere at han kanskje er for våt til å komme inn. Han snakker engelsk, og han er full. Jeg tenker først at han kanskje er mer forvirra enn full, ettersom han tydeligvis er utlending (hvorfor ellers snakke engelsk?). Så jeg lar han låne toalettet. Da han kommer tilbake derfra ber han om en øl. Jeg sier han kanskje er for full, og at jeg ikke vil gi han mer øl. Men så spør han så pent, og sier han virkelig trenger en øl. Jeg ser på klokka - jeg må stenge om en halvtime likevel, og det er ikke akkurat som om at han har bedt om noe sprit. Så jeg gir han en øl.

Ganske raskt hører jeg på aksenten hans at han sannsynligvis er fra Norge eller Svergie, så jeg spør han hvorfor han snakker engelsk. Han blir helt overraska over at jeg også kan norsk, og synes det er kjempestas, og lurer på hva jeg gjør der. Jeg stusser fælt over hvor han tror han er. Han er forøvrig trønder. Fra Hitra. Jeg forteller at jeg jobber der, og spør han hva han gjør her. Han kan fortelle at de skal bytte mannskap her i denne byen (og da får jeg bekrefta at han i det minste vet hvor vi er...) - så nå skal han hjem til Hitra på perm. "Du" sier han. "Ja?" sier jeg og ser på han. Og så begynner han å fnise. "Nei, ikke le da" sier han. Jeg føler meg som om jeg går i sjette klasse og prøver å flørte, bare at vi to ikke er på samme kapittel, selv om han tydeligvis tror det. Han blir deretter helt ute av stand til å si en eneste setning, anna enn "du? Nei, jeg kan ikke si det" før han setter igang med et nytt fniseanfall. Etterhvert manner han seg opp og sier at han sitter her og snakker med ei så trivelig jente, og han føler seg så dum. Det tenker jeg at han gjør lurt i å føle seg. Han fniser, og vil ha oppmerksomheten min hele tiden, men er ikke i stand til å si noe, han bare fniser som om han... ja, gikk i sjette klasse, og vi hadde nettopp kyssa (selvfølgelig uten tunge). Så plutselig roper han "æ skal aller glæm dæ!", og spør om han kan låne en penn. Jeg synes det er flott at han aldri skal glemme meg, særlig siden vi har utveksla kanskje to hele setninger til hverandre. Jeg gir han en penn, men har fortsetter bare å vil holde meg i hånda, eller fnise når han sier "du?" og jeg ser på han. Det er visst for mye det å bli sett på. Jeg sier til han at jeg går og rydder litt, så kan han skrive hva han vil skrive i fred. Før jeg får lov til å gå på bakrommet og rydde, må jeg love at jeg ikke skal kaste brevet han skal skrive til meg. Jeg lover. For det brevet merker jeg at jeg vil ha (jeg er ikke sarkastisk nå. Innen nå har jeg hatt det så utrolig morro på hans bekostning, at jeg tenkte et brev hadde vært sabla morro). Jeg går på bakrommet. Idet jeg kommer ut igjen, ser jeg den fulle hitraværingen gå ut døra. Og på papiret? Der står navn, telefonnummer og mailadressen hans.


Så utrolig.....optimistisk!

Jeg lo godt.