Mandagschill

I går hadde jeg en fortreffelig dag må tro! Først logga jeg ferdig den ene dvd'en med krigsseileren, han mannen jeg har fortalt om tidligere. Nå er det mest kjedelig å gjøre det, for nå er det mest repetering, eller at han snakker om tiden etterpå. Men jeg første DVD'en var tre taper, jeg tror den andre DVD'en bare er en tape, det vil isåfall si at jeg blir ferdig med han idag.

Men igår dro jeg hvertfall til mamma og spiste middag. Og etter vi hadde spist, dro jeg opp til en venninne. Vi hadde avtalt å se film og spise snop, så ho bakte en kake. Oreokake. Den var veldig god, sinnsykt feit og knallsøt. Jeg stryker dermed "bake kake" på lista, ettersom jeg har spist hjemmelaga kake. Det er vel samme hvem som lager den....

Vi så to filmer; Body of lies (2008) og You can't take it with you (1938) (som, jeg ser nå, vant to Oscars, noe jeg ble litt overraska over, merker jeg. På den annen side har Titanic også fått Oscar, og makan til drittfilm...)

Body of lies er med Leonardo Dicaprio og Russel Crowe (som jeg en gang har ytrer at oser sex, men han gjorde ikke det i denne filmen. I det hele tatt). Screenplay er skrevet av William Monahan, som også hadde screenplay til the Departed (2006, også med Leo). Det sier kanskje litt om hvordan filmen var; actionfylt og spennende og med forsøk på intrikate plot med mye trikseri og lureri. Men der Departed vinner, taper Body of Lies. De er begge actionfylte, og noen av spesieleffektene på BoL er sinnsykt fete. Masse eksplosjoner og ørken og biler. Men akk så utrolig lite troverdig plot. The Departed er en remake av de tre Mou gaan tou-filmene fra 2002-2003, alle fra Hong Kong. Og selv om det ikke er rettferdig å bare sammenligne BoL med Departed, så vil jeg bare si at screenwritinga til Monahan gjør seg best med historier som allerede er laga. Jeg mener; hvor mange soldater løper rundt i Irak på egenhånd, og skyter seg gjennom jihadaktivisters skjulested aleine? Seriøst.


You can't take it with you var jo noe helt anna. Filmer fra 30-60 tallene er veldig prega av å ha tilgang til teaterskuespillere uten mye filmerfaring. Det er overspilling, det er rar klipping, og du kan nesten se statistene kikke inn i kamera. Og det er akk så sjarmerende. Historien er veldig klassisk gutt møter jente, familiene er for forskjellige, det er duket for forviklinger. Og med en happy ending. Karakterene er skjønne, ikke et hår på kvinnene ligger feil, eldre menn er klovner, og gud bedre så snill og vennlig dommeren i nattretten er. Egentlig var vel filmen litt kjedelig, med mindre man har sans for sånne ting som man kan finne i filmer fra 1938. Noe jeg har.

Og jobbinga med skjørtet går sakte fremover, men fremover! Iløpet av idag og i morgen burde jeg fått gjort en del, men jeg må fremdeles egentlig kjøpe både glidelås og korsett... pinner? Sånne stive pinner til korsettet. Så hvis noen vet hvor jeg kan få tak i dette, er det bare å si ifra. Slenger med bilde av hvordan det går!


Ellers ser nå lista slik ut:

• Gå på konsert
• Sy skjørt
• Kunstutstilling
• Spise middag hos mamma
• Tur i skogen!
• Bake en kake
• Betale telefonregning
• Kjøpe togbillett tilbake til Bartenderbyen
• Oppdatere musikken på ipoden(-e) pluss lage spillelister til å ha i baren
• Sy i knapp på sort bukse
• Logge ferdig krigsseileren
• Hente skattekort hos Manpower
• Søke på en jobb

Søndagsblues

Jeg fikk en mail idag:

"The movie Corpus Christi was due to be released this August.
>
> This disgusting film set to appear in America later this year and it
> depicts Jesus and his disciples as homosexuals! As a play, this has
> already been in theaters for a while. It's called Corpus Christi '
> which means 'The Christ Body.' It's a revolting mockery of our Lord.
> But, we can make a difference. That's why I am sending this e-mail to
> you. If you do send this around, we may be able to prevent this film
> from showing in America and South Africa . Apparently, some regions
> in Europe have already banned the film. We need a lot of prayers and a
> lot of e-mails.
>
> As a Christian I want to take a stand in what I believe in and stop
> the mockery of Jesus Christ our Saviour.
>
> At the risk of a bit of inconvenience, I'm forwarding this to all I think
> would appreciate it. Please help us prevent such offenses against our Lord.
>
> It will take you less than 2 minutes to pass it on.
>
> If you are not interested, or do not have the 2 Minutes it will take
> to do this , please don't complain when God does not have time for
> you, because He is far busier than we are.
>
>
>
> Remember, Jesus said 'Deny Me on earth and I'll deny you before my Father' "

Jeg aner ikke hvem avsenderen er, men det er da tydeligvis en som har adressen min. Og jeg ble plutselig interessert i å se den filmen.

Ved å søke og lete hva dette kan være, kommer jeg frem til at dette er en urban legend. Første jeg gjorde var selvfølgelig å sjekke ut IMDb. Finnes ingen der. Google fører meg til UrbanLegends. Visstnok er dette er rykte som kan spores hvertfall tilbake til 1986, da det kom på trykk i Mexican Pet, hva nå enn det er. Ellers har det florert på internett. Det er et teaterstykke om en homoseksuell Jesus, som heter Corpus Cristi, men ikke film. Og visstnok et dårlig teaterstykke også. Anyway. Sånne ting underholder meg.

Arbeid og krigsseilere

For tiden logger jeg film for.... ja, jeg vet ikke helt hvem jeg gjør det for. Det er nok i forbindelse med Stiftelsen Arkivet... Filmen jeg logger er uansett en tidsvitnefortelling om en krigsseiler (WW2). Han har opplevd de mest sinnsyke ting. Det er utrolig spennende å høre på han fortelle hvordan han var i båt ved Nord-Afrikas kyst, og blei torpedert der, eller når han kjørte opp på land i Omaha Beach under invasjonen i Normandie og alle døde rett foran øynene hans. Den gamle mannen sitter der og forteller om disse grusomste historier, mens han av og til forteller han hadde perm og besøkte sin nye kone og deres lille baby. Det er en utrolig sterk og personlig historie.

Selv om jeg visste dette fra før, så blir man likevel oppgitt på ny over at noen ønsker krig.

I tillegg til Stiftelsen Arkivet, er det mulig at denne historien skal bli brukt til helsefilm. Til en film om traumebehandling. For traumer, det har han fått av disse opplevelsene.

Og så vurderer jeg om jeg skal bli bartender. En jobb må man jo ha, selv med eller uten utdanning. Man har ikke rett på noe støtte fra staten dersom man er nyutdanna, og når man ikke lengre har sparepenger å leve på, må man finne på noe anna. Jeg er litt skeptisk til om jeg vil like å være bartender, men det kan jo være jeg elsker det. Hvorfor ikke prøve?