Uansett. Ettersom jeg ikke skal begynne på jobb før ni idag, lørdag, sov jeg lenge og vel. Da jeg våkna, tenkte jeg "hihi" og sovna igjen. Klokka ett ringte telefonen, og en av mine to(tre) (...fire) venner i denne byen (har jeg flere venner her enn hjemme, mon tro? Det er bare såvidt jeg ikke har det, gitt!) lurte på om jeg ble med henne og en felles venninne (som jeg ikke har sett på sju år eller noe) for å spise lønsj. Og klart jeg var med på det, for jeg spiste jo bare frokost og en sjokolade igår, så jeg var beinsulten. Jeg fikk beskjed om å ta den og den bussen, og be bussjåføren stoppe der og der.
Jeg spretter opp av senga, og hoppsaheiser ut. Finner riktig buss uten problemer. Idet jeg går på bussen, sier jeg hvor jeg skal, og om jeg er på rett buss. "24 kroner" sier bussjåføren, så da regner jeg med det er rett buss. Jeg spør om han kan si ifra når vi er der jeg skal av, for jeg vet ikke hvor det er. "Jaja", sier han. Så jeg setter meg ned, og hører på Buzzcocks på det ene øret, mens jeg venter på informasjon fra bussjåføren. Etter å ha kjørt en halvtime tenker jeg at dette er litt rart, jeg trodde ikke det var så langt unna. Men han har jo ikke sagt noe... Vi kjører litt rundt, og begynner tilbake mot byen. Aha, tenker jeg, vi har kjørt rundt, og jeg skal av på tilbakeveien et sted. Men neida. Plutselig svinger han av, og vi er rett og slett i en annen kommune nå. Jeg går frem. "Har vi kjørt fordi der jeg skal av?" spør jeg. "Jeg vet ikke!" sier han. Og jeg blir litt lettere sjokkert. Jeg begynner å sutre til han at jeg skulle av der og der, og han lovte jo å stoppe, og kunne han ikke bare sagt ifra dersom han ikke skulle det, så kunne jeg finne ut ting på egen hånd etc. Han sier jeg må ta buss tilbake. Akkurat idet kommer det en buss mot oss. Han blinker, og denne bussen stopper. Jeg løper over, og ber bussjåføren stoppe på den plassen jeg skal. Bussjåføren jeg VAR MED driver også og roper ut av vinduet til denne nye bussjåføren om hvor jeg skal. Denne nye bussjåføren har i det minste skam nok til å se litt ille berørt ut. Jeg ringer de to jentene jeg skal treffe, og får de til å forklare hvordan busstoppet ser ut, for jeg stoler jo ikke på denne nye bussjåføren heller. Men han viser seg å være grei. På busstoppet før jeg skal av, snur han seg og finner meg, og jeg spretter opp til han. Han forteller meg at det er neste busstopp, og jeg står fremme hos han til jeg kommer dit. Og jeg er innmari sulten. Jeg tror at dersom jeg ikke hadde vært så sulten, så hadde jeg nok ikke sutra så mye til den første bussjåføren. Men likevel. Jeg tror jeg muligens sender en liten klagemail. Særlig hvis de har en sånn enkel liten "gi tilbakemelding!"-funksjon på nettsida deres.
Bussfeil eller ikke, resultatet ble hvertfall til at jeg traff disse to jentene, og sønnen til hun jeg ikke har sett på sju år. Og de diska opp med den mest sinnsyke lønsjen. Rå laks og... krydderkyllingvinger og god ost og masse grønnsaker og... ting. Og tang. Og kid'en var skjønn. 
Men som meg og den andre venninna snakka om da vi dro litt seinere, er at kids er kule, men det er godt å komme seg vekk fra de også. På vei hjem kjøpte jeg kokosruller. Det høljregner og jeg er mett og skal ikke på jobb før enda et par timer. Så nå har jeg henta en kopp kaffe, tatt av meg alle de våte klærne, krabba under dyna, skrudd på Big Bang Theory og KOSER MEG!
