Mikse drinker og drikke øl

Mandagen blei mest dedikert til å lære seg å mikse drinker. En av de andre ansatte - hun som skaffa meg jobben kom med noen venninner og bestilte drinker til den store gullmedalje. It's a dirty job, but somebody's got to do it. Så jeg miksa og triksa. Cosmopolitan, Vokdatini, Appletini, Roses' Dream (tror jeg den het, den virka sinnsykt god, vil smake!!), White Russian, Luckmanns-eller-noe.... Og så videre. Mojitos, selvfølgelig. Men den er stress å lage. Gin Tonic også forøvrig. Merker jeg blir mest glad hvis noen bare skal ha øl.

Og så satt jeg mer eller mindre aleine i resepsjonen og knota. Skikkelig vrient det der. De bruker et anna system enn på Vandrerhjemmet, men konseptet er mer eller mindre det samme. Så det ordner seg.

Etter jobb ringte jeg til denne "uheldig ansatte" som måtte bestille masse drinker så jeg fikk øve meg, og fant henne på et utested like ved. Førsta plassen ble betegna som "byens største kjøttmarked", men det var moro med schlägers er stund, før countryen satt inn og overtok plassen.
Steder stenger klokka to her med mindre det er nattklubb, så etter lyset kom på på denne plassen (som jeg ble overraska over ikke var nattklubb) gikk vi til plass som fremdeles hadde åpent. Der møtte vi en pirat. Han insitsterte på å ta av seg klærne. Pics, it did happen.

Og så lekte jeg Kirsten Giftekniv.

Forøvrig fikk jeg kr 65 i tips.

Og hjem og glo på skjermen litt for å se hva som skjedde med valget...
Og jeg liker resultatet. I en perfekt verden ville det blitt enda bedre.

Bartending

Idag, søndag, sto jeg opp tidlig. Begynte å pakke, tok første bussen ned til byen, og så tok bussen videre til Stavanger. Og da hoppet jeg rett inn i min nye rolle som bartender.

Det var en rolig dag, mest merka av å vaske hyller og en veldig plutselig veldig full og kranglete svenske. Jeg er visst Hitler, fordi jeg nekta han servering. Ikke verst. Min første dag på jobb, og jeg nekter allerede folk servering. Han var veldig nøye på å forklare meg at selv om han tjata mye med meg, så prøvde han ikke å sjekke meg opp. For han var nyforelska. Men jeg var veldig pen, så... altså... nei? Ikke det? Nei, han var jo nyforelska. Men jeg var skikkelig pen. Osv... Ellers er det en overvekt av skotter her. De er mye triveligere.

Videre ser jeg for meg at denne jobben innebærer mye brus og mye take away. Jeg ser for meg at jeg kommer til å bli en tjukkas innen rasende kort tid.

Jeg fant en bildekabel som jeg tok med meg hit. Men jeg tok ingen bilder idag. Derimot har jeg flytta inn på hotellrommet jeg skal bo på i de neste to ukene. Det er... lite. Omtrent halvparten av størrelsen på rommet jeg hadde på Vandrerhjemmet. Men det har eget bad. Og senga er bedre enn den jeg har hjemme.

Nå er jeg trøtt. Min første dag som bartender har vært innmari lang.

(Edit: Og jeg fikk 65 kroner i tips)

Fredagsprell

Fredagen begynte tidlig med å dra til kontoret og logge videre på denne krigsseileren. Han snakker nå om traumereaksjonene han fikk. Midt ut på dagen dro jeg, min sjef-pappa og en fotograf til nabobyen for å intervjue en psykriater angående traumebehandling. Vi satt ute, og det hele var en fortreffelig opplevelse. En av naboene var veldig hissig på å klippe plenen, men vi fikk stansa han til slutt.

På vei hjem fikk jeg jobb som bartender i Stavanger. Så dro jeg hjem, åt, og så på konsert med Heroes & Zeros. Fikk 400 kroner av mamma til å gå på byen. Konserten var fortreffelig, som alltid. Jeg stussa litt over at de begynte hele konserten med Cellophane. Men snakka med Arne etterpå, og han sa det var fordi folk forventa at det kom til å bli spilt, og de ville spille ting i sin egen rekkefølge, og ikke sånn som folk forventa det. Fair enough. På den lille vesle klubben. Som var stappfull. Massevis av folk som jeg kjenner fra skolen. Men ble sittende og prate med noen nye bekjentskaper. Ei trønderjente, blant anna. Typisk meg å ikke klare å være sosial før jeg treffer en trønder.

Idag har jeg hovedsakelig sovet. CB gir meg ordentlig vondt i hodet. Jeg så LA without a map, med David Tennant OG Johnny Depp. En fornøyelig film med et antiklimaks til slutt. Og alltid bra med DT og JD. Så gikk jeg ut av huset for å låne noen penger til bussen til Stavanger, og begynner å jobbe som bartender imorra. Spent på å se om jeg trives med det. Innimellom tror jeg at jeg kommer til å elske det, innimellom tror jeg at jeg vil hate det.

Hadde planer om å laste opp bilder, men finner ikke kabelen. (Edit; Bilder lastet opp i ettertid)

Arbeid og krigsseilere

For tiden logger jeg film for.... ja, jeg vet ikke helt hvem jeg gjør det for. Det er nok i forbindelse med Stiftelsen Arkivet... Filmen jeg logger er uansett en tidsvitnefortelling om en krigsseiler (WW2). Han har opplevd de mest sinnsyke ting. Det er utrolig spennende å høre på han fortelle hvordan han var i båt ved Nord-Afrikas kyst, og blei torpedert der, eller når han kjørte opp på land i Omaha Beach under invasjonen i Normandie og alle døde rett foran øynene hans. Den gamle mannen sitter der og forteller om disse grusomste historier, mens han av og til forteller han hadde perm og besøkte sin nye kone og deres lille baby. Det er en utrolig sterk og personlig historie.

Selv om jeg visste dette fra før, så blir man likevel oppgitt på ny over at noen ønsker krig.

I tillegg til Stiftelsen Arkivet, er det mulig at denne historien skal bli brukt til helsefilm. Til en film om traumebehandling. For traumer, det har han fått av disse opplevelsene.

Og så vurderer jeg om jeg skal bli bartender. En jobb må man jo ha, selv med eller uten utdanning. Man har ikke rett på noe støtte fra staten dersom man er nyutdanna, og når man ikke lengre har sparepenger å leve på, må man finne på noe anna. Jeg er litt skeptisk til om jeg vil like å være bartender, men det kan jo være jeg elsker det. Hvorfor ikke prøve?

Norsk

Kanskje man skal skrive på norsk, plutselig. Hvorfor ikke?

Øhm. Blogging, ja.

Kanskje på tide å fortelle om utdanninga mi? Den som jeg fikk beskjed en time før muntlig at ikke blei noe av?

Fare for bitterhet:
Jeg leverte masteroppgave ("Sibling bereavement in old age - a phenomenological study") til psykologisk institutt, NTNU 9. juni 2009. Jeg fikk tildelt muntlig eksamen 13. august klokka 15.00.
Jeg drar opp til Trondheim, drar opp et par dager før muntlig for å akklimatisere meg og ha noen rolige dager før muntlig, og så Pstereo festival etterpå. Alt er vel. Jeg begynner å glede meg til å ha muntlig, for å vite om at jeg da er ferdig med alt av utdanning, og trenger ikke være bevisst sensorer noen sinne igjen.
13. august drar jeg tidlig på Dragvoll. Planen er å lese gjennom oppgaven, drikke litt kaffe, og få generelt tilbake litt studentfølelse som har blitt forsvinnende lite i eksil. Jeg møter en jeg kjenner på en sofa, han skal ha muntlig... tja... noen timer før meg. Vi sitter der og snakker. Jeg møter blant annet veilederen min og den ene sensroren min idet de kommer for å hente kameraten min til muntlig. Og når han er ferdig. Jeg sier hei og hadet til de to damene. De smiler begge, og kommenterer til og med at jeg ikke ser noe nervøs ut. Jeg forklarer som sant er, at bare jeg får nok kaffe så blir jeg alltid blid.
Jeg blir sittende der i sofaen etter min kamerat har dratt. Så, omtrent to timer før jeg skal ha muntlig, kommer veilederen tilbake til meg. Hun spør meg om jeg registrerte oppgaven min til REK (Regional Etisk Komite). Jeg svarer nei, og blir overraska over spørsmålet. Hun forteller meg at dette kan bli et problem. En time senere, dvs omtrent en time før jeg skulle hatt muntlig, ringer telefonen min. Det er fra kontordama på psykologisk institutt. Hun kan fortelle meg at sensorene ikke vil vurdere oppgaven min på grunnlag at det etiske. Hun (kontordama) vet ikke hvordan saksgangen skal gå i dette, men hun skal gi meg oppdatering på saken som den går. Vi legger på.

Jeg er sjokkert. Jeg får ikke levert oppgaven min? Jeg tenker at det må ha vært en misforståelse, så jeg blir sittende. Etter en stund (nok en time ca) kommer veilederen min tilbake. Hun forteller meg at sensorene nektet å vurdere oppgaven min. De ville ikke snakke med meg, og de ville heller ikke stryke meg engang. De nekta bare å vurdere oppgaven.

Dette fant de tydeligvis ut en time før de skulle hatt meg inn i muntlig. Det står et stort skilt og blinker "gruppepolarisering" her, synes jeg.

Det synker hvertfall til slutt inn. Jeg har ikke utdanning lengre. Helt plutselig, uten forvarsel må jeg endre den fremtida jeg hadde sett for meg.

I ettertid får jeg vite at sensorene har tatt ut åtte punkter mote meg. Noen av disse punktene er bisarre. For eksempel; "She caused so much distress that two of her subjects started to cry" (sitat etter hukommelse). Vel, de snakket om sine søsken som var døde. Det ville vært RART om de ikke hadde noen som helst emosjonelle reaksjoner. Videre kritiserte de meg for å ikke ha et psykososialt støtteteam tilgjengelig. Noe jeg aldri har hørt makan til. De var frivillig deltakende, skal jeg gå rundt og passe på at det finnes psykososialt støtteteam til alle jeg prater med? Endel av mine reaksjoner på disse punktene deler jeg med instituttleder ved psyk. inst på NTNU.

Så det som nå er saken, er hovedsakelig dette: Jeg har ingen bevis for at de var frivillig, informerte deltakende. Blant annet stilles det spørsmål ved om intervjuobjektene mine visste at jeg tok opp lyd. Her må jeg bare satse på at de som skal se på saken min tror på meg. Jeg vet at de var informerte om dette, men jeg har ingen bevis for det. Videre er det kritikkverdig at jeg ikke hadde informert NSD (Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste) om at jeg skulle gjøre opptak - og dermed sette personvernet til de involverte i fare. Dette visste jeg forøvrig ikke at jeg skulle gjøre, og jeg legger skylda på den første veilederen jeg hadde for dette. Er det ikke meninga at veileder skal hjelpe med slike formelle ting etc?Jeg visste genuint ike at jeg trengte å ta kontakt med disse. NOEN burde sagt ifra før jeg får beskjed om at jeg ikke få levere oppgaven.

Så har jeg skrevet et forsvar som jeg har gitt til instituttleder, som ser på saken. Han samler inn beskrivelser av hendelsene gjennom min oppgave fra alle involverte og noen til (meg, min første veileder, veilederen jeg bytta til fordi han første var ubrukelig, en representant for REK, og en som bruker intervjuer som forskningsmiddel. Han har allerede den 8-punkts klagen fra sensorene). Instituttleder skal så skrive et sammendrag, og gi til dekanus ved SVT-fakultetet, som så skal bestemme skjebnen min. I tillegg til dette forsvaret, så har jeg også skrevet inn en formell klage for saksgangen på dette. Jeg mener at det ikke går an å finne ut av at en oppgave burde underkjennes så kort tid før muntlig eksamen, uansett om det er vanlig å ikke sensurere en oppgave før deadline. De burde i det minste ha sett på den, og reagert dersom det er så graverende feil der som de mener. Jeg klager også på at det som jeg står og faller på nå, hovedsakelig er veileders ansvar, ettersom jeg ikke visste dette. Veileder er ansvarlig for at de metodiske og etiske kravene blir fulgt (...som det står i utfyllende regler for samfunnsvitenskap og humaniora ved NTNU). Jeg klager også på at sensorene ikke har mandat på å bortvise meg fra eksamen. Det er det kun styret ved institusjonen (NTNU) som har. Dette står det ganske nøye i Universitets- og Høyskoleloven.

Og så har jeg grått. Mye.

Men nå er jeg tilbake på beina. Jeg har gjort det jeg kan. Jeg må bare vente på beskjed fra instituttet. I mellomtida tilpasser jeg meg til at jeg har en bachelorgrad istedenfor, og begynner å lese jobbannonser ut ifra dette. Det går bra, det er ikke så ille som det kunne vært. Jeg kunne jo for eksempel allerede fått en jobb som jeg plutselig ikke var kvalifisert til.

Men jeg er bitter. Og sint. Og oppgitt over NTNU.

I'm not a good blogger

I try, but I don't feel I have much to tell people at the moment. I could tell you about my every day life? Would you like that? It is very uninteresting... I could tell you about my ever-flowing-always-non-existent-always-exhilarating love life, but that would mean i have to stay terribly anonymous, and although I enjoy my anonymity more than many, I think some people already know who I am... So I won't do that.

Point is, I'm still trying to know what to write about. Maybe I'll write about music (as the sentence "So I won't do that" got me going on the smash hit by Meat Loaf, which is called "I will do anything for love (but I won't do that)", as far as I recall. And my ever-flowing-always-non-existent-always-exhilarating love life often consists of musicians (I'm pretty standard girlie that way)... And music is very important to me. And I'm good at paying attention to new or strange anf off mainstream. So... Maybe I found something to blog about. I'll think about it for a while.

...

I am very fascinated by /b/ lately. Quite the site.